Akkurat nå står det null løping på treningsprogrammet. Jeg nyter en planlagt sesongpause. Det betyr at jeg ikke skal løpe så mye som et løpesteg på fire uker (det starta etter Diagonales des fous 25. oktober). Familien min tror ikke helt jeg skal klare å la være å løpe, men jeg er optimistisk.

En slik lengre pause fra løping har jeg nok ikke hatt de siste tre åra. Da har sesongene stort sett gått inn i hverandre og jeg har løpt gjennom hele vinteren. I fjor tror jeg min lengste pause var 14 dager.

Hovedårsaken til at jeg tar en slik pause er å unngå skader. Å løpe såpass mye som jeg gjør er en belastning på kroppen, og jeg har sett at ultraløpere som ikke tar en solid pause kan få tretthetsbrudd og/eller bli overtrent.

Sesongpause er nok veldig vanlig blant triatleter. Her har to av dem jeg følger skrevet ganske utfyllende og bra om det å ta en pause. Dette er bra lesning! Allan Hovda. Kari Lingsom.  

Klatring i Maspalomas er moro for hele familien.

Nå er det jo ikke slik at jeg skal ligge på sofaen i fire uker til ende. Det blir litt klatring og slakk line med familien i tilegg til sykling. Men, dette SKAL være lystbetont. Det er viktig for meg at jeg er sulten på å løpe og å trene MYE når jeg snører på meg løpeskoene igjen i slutten av november. I mellomtiden kan det hende at jeg mister litt form og legger på meg noen kilo. Men, jeg er ikke så bekymret for «bivirkningene» av å ikke løpe. Hvis jeg legger på meg, så er det bedre trening med noen ekstra kilo å dra på. Og det er ikke mulig å holde bra løpeform hele året. Ved å slippe meg ned litt nå håper jeg at jeg kommer enda sterkere tilbake i 2015!

I dag prøvde jeg sykkel for første gang på mange, mange år. Sår i rompa!