Oj oj oj. Diagonales des fous ble en skikkelig lang løpetur! Jeg visste at løypa er 173 kilometer og har 10.000 høydemeter, men at jeg skulle bruke mer enn 31 timer var jeg nok ikke helt forberedt på. Jeg er skuffa over egen prestasjon, men godt fornøyd med at jeg tross alt kom meg til mål. 

Forberedelsene til løpet gikk egentlig helt som jeg hadde planlagt. Les mer om det her. Jeg ankom startområdet i god tid før start på torsdag kveld. Stemningen var helt utrolig, med tropiske rytmer rungende fra høytalererne blanda med lyd og bilder fra den direkte TV-sendinga. Jeg fikk levert de to dropbaggene mine og sjekka utstyret. Etter litt venting gikk vi inn i elitesona for å vente enda litt til før starten gikk kl. 22.30.

Video fra timene før start og i det startskuddet går. Det var visstnok 30.000 mennesker som så starten.

Farta ut fra start var ganske frisk! Logga flere kilometer på asfalten under fire minutter/km. Planen var å åpne hardt og henge med de beste i starten. For, jeg hadde hørt at det smalna veldig inn etter noen kilometer og at det kunne bli kø gjennom den andre tidskontrollen. Jeg lå derfor i tetgruppa de første femten kilometerne. Stemningen i gruppa var bra, været varmt og jeg synes jeg takla stigningene på en fin måte. I ettertid ser jeg at det var unødvendig å åpne så hardt. Flere av dem som kom foran meg på resultatlista la seg mye lenger bak i feltet og hadde ingen problemer med at det ble smalt.

I begynnelsen var det bare smil og glede. Det skulle endre seg 🙂

Etter ca. 20/25 kilometer fikk de aller beste ei luke på noen titalls meter. Jeg bestemte meg (heldigvis) for at denne skulle jeg ikke forsøke å tette. Fortsatte bare i mitt eget tempo. Innimellom så jeg hodelyktene til de foran meg og skjønte at farta var mer enn høy nok. Men, det blåste og var ganske kaldt (fem/seks grader), så det var godt å holde tempoet oppe (og dermed holde meg varm). Etter 40 kilometer kom vi til drikkestasjonen Piton Textor på 2265 m.o.h. Her fikk jeg gel av en lokal hjelper, Lukas Garcia, og fortsatte videre mot neste drikkestopp (og gel) på 50 kilometer. En halvtimes tid før vi ankom 50 kilometer begynte det å regne kraftig. Regnet, kombinert med sterk vind gjorde at jeg begynte å bli temmelig nedkjølt. Jeg ressonerte at det beste var å vente med skiftingen til jeg kunne stå i ly inne på drikkestasjonen.

Video med en del bilder fra starten av løpet og min passering 40 og 50 kilometer.

Etter passering 50 kilometer ble løypa mye mer teknisk. Jeg la meg derfor sammen med en lokal løper og fulgte ham i flere timer. Været ble ikke noe bedre, og tempoet sank ganske kraftig. Men, jeg synes det var greit at tempoet var moderat fordi jeg kjente at beina ikke var like spreke som jeg hadde forventet. Ved passering 65 kilometer i Cilaos lå jeg på sjuendeplass. Herfra og inn ble jeg passert av løpere med ujevnte mellomrom. Jeg tror ikke jeg selv tok igjen én eneste løper, andre enn dem som brøt eller fikk problemer/skader.

Før drikkestasjonen i Cilas (65 kilometer).

Det rare var at jeg slet i både oppover- og nedoverbakkene. Normalt sett er jeg sterk oppover, men nå ble jeg fraløpt også her. Jeg tenkte på å bryte flere ganger, men kom meg heldigvis bort fra de tankene ganske fort. Sa til meg selv at «jeg er ikke skada og jeg beveger meg tross alt framover. Det ingen grunn til å bryte». De siste 100 kilometerne ble derfor stort sett en kamp for å komme til mål. Jeg lagde meg delmål ved hver drikkestasjon, og forsøkte bare å tenke så positivt som jeg kunne.

Ved Sans Souci på 133 kilometer tok jeg igjen Renaud Rouanet fra Frankrike. Han hadde passert meg ved cirka 70 kilometer, men fått det skikkelig etter det. Renaud snakka ikke så mye engelsk, men jeg forsto at han hadde løpt Diagonales des fous tidligere. Vi fortsatte sammen og forsøkte å motivere hverandre så godt det lot seg gjøre. Det var demotiverende at vi fortsatt ble passert av løpere som kom bakfra, men på slutten tenkte jeg mest at «jeg driter i plasseringa – jeg vil bare til mål!»

Og, etter 31 timer og ni minutter kunne Renaud og jeg endelig løpe inn på stadion i St. Denis. Etter to netter uten søvn var jeg helt i tåka, så det var ufattelig deilig å passere målstreken.

I mål! Renaud Rouanet til høyre. Foto: Julian Chorier.

Nå, noen dager etter målgang vet jeg fortsatt ikke hvorfor jeg ikke klarte å prestere bedre enn jeg gjorde. Men, jeg har et par teorier:

• Diagonales des fous kom for tett etter UTMB. Dette tror jeg egentlig ikke helt på selv, fordi jeg kjenner kroppen min og vet at jeg var godt nok restituert.
• Jeg måtte klare meg uten crew/eksterne hjelpere. Det er langt til Réunion, og jeg hadde ikke råd til å fly inn mitt vanlige «crew». Det gjorde at jeg måtte bære mye gel i sekken, i tillegg til at jeg måtte drikke det arrangørene tilbød på drikkestasjonene (vann og cola). Jeg tror dette sinka meg litt, men det betyr kanskje en time eller deromkring i den store sammenhengen. Flere av de beste hadde hjelp ved mange av drikkestasjonene.
• Sesongen var mentalt avslutta før Diagonales des fous. Dette er en teori jeg har mer tro på selv. Det var egentlig ikke planlagt at jeg skulle løpe Grand Raid. Men, jeg fikk muligheten til å løpe, og tok den. Men, det kan hende at hodet ikke var helt med på at kroppen skulle slite seg gjennom ennå et 100 miles-løp.

Til tross for at det ikke ble suksess på Réunion er det mye å glede seg over allikevel: 

• Jeg fullførte et av verdens hardeste 100 miles-løp. Det var mange av favorittene som brøt, noen av dem allerede etter 25 kilometer.
• Kroppen er helt skadefri.
• Jeg fikk ei vannblemme, resten av føttene ser helt «fine» ut.
• Jeg spiste og drakk akkurat det jeg hadde planlagt – helt uten mageproblemer. Det ble bare én tur på do, det er bra med tanke på at jeg var ute i 31 timer.

Det beste er jo uansett at jeg med Diagonales des fous fikk tre tellende resultat i Ultra-Trail World Tour. Jeg er utrolig stolt over sjetteplassen sammenlagt!

Her er mellomtidene mine fra Diagonales des fous. 

Utstyr:

• La Sportiva Helios sko. Disse fungerte bra, men de er nok litt for lette/simple i ei såpass teknisk løype. Det er litt dårlig beskyttelse for tærne. Jeg sparka borti røtter/steiner flere ganger, og det gjorde skikkelig vondt!
• Injinji Trail 2.0 sokker. Helt perfekt. Bare ei vannblemme sier sitt.
• CEP leggings. 
• Pearl Izumi shorts og innertruse fra Kiwi/Pierre Robert. Bruker innertruse fordi jeg fikk litt problemer med gnissing under UTMB. Denne gangen gikk det helt fint!
• T-skjorte fra North Face. 
• Lang topp fra WAA. 
• Jakke fra Norrøna. Denne funka fint, men ble litt for spinkel i regnet. Burde nok brukt regnjakka jeg hadde med meg under UTMB..
• Buff fra WAA. 
• Salomon S-lab sekk. Denne er en fast følgesvenn.
• Petzl Nao hodelykt. Utrolig bra lykt som jeg stoler på. Hadde med meg to ekstra batteri, men trengte bare det ene.
• Garmin Fenix 2 klokke. 

Næring undervegs:

• Gel fra GU og Cliff hver halvtime.
• Tailwind fra start og etter droppbaggene.
• Vann/cola fra arrangørene.
• Litt potetgull, banan og varm suppe.

PS: Arrangørene har bestemt at vi må bruke deres T-skjorte/singlet ved start og inn i mål. Det er grunnen til at jeg har andre klær enn jeg normalt bruker på noen av bildene 🙂

Takk til alle som fulgte meg undervegs og takk til alle på Réunion for at dere har skapt et så stort og profesjonellt arrangement!

Løypa er ganske teknisk!

Naturen på Réunion er helt utrolig.