7. plass er gull for meg! Jeg klarte det. Jeg hadde en liten drøm om å komme blant de ti beste. Og jammen gikk ikke drømmen i oppfyllelse. Som første løper fra Norden sto jeg i går på seierspodiet i Ultra-Trail du Mont Blanc (UTMB). Og det på mitt første ultraløp i fjellet på over 100 miles (løpet er 168km). Jeg kan ikke annet enn å innrømme at både det å stå på seierspallen og det å passere målstreken, er noe jeg kommer til å huske i mange, mange år fremover.

I mål! Et stort øyeblikk.

Ut av Chamonix var tempoet som ventet ganske friskt. Jeg logga noen kilometer rundt fire blank, men det kjentes veldig komfortabelt ut i de slake nedoverbakkene mot Les Houches. Øsregnet la heller ikke noen demper på stemningen. Det var godt å endelig løpe og endelig være i gang med mitt livs største fysiske utfordring. I oppoverbakkene etter den første drikkestasjonen i Les Houches så jeg at jeg lå sammen med mange erfarne løpere som er kjent for å disponere kreftene bra. Yeran Duray (fra Gran Canaria), Jez Bragg, Mike Foote, Timothy Olson og Hal Koerner var blant disse, og jeg tenkte at nå er det bare å fortsette i samme tempo. Og det var egentlig det jeg gjorde i mange, mange timer. Jeg pressa det jeg hadde, men passet på at pulsen ikke ble for høy, og at jeg klarte å løpe/gå så avslappet som mulig. Fra tid til annen tok jeg igjen en løper, og fra tid til annen ble jeg tatt igjen. Men, det brydde jeg meg ikke noe om. Jeg konsentrerte meg om mitt løp og min egen plan. Til min overraskelse merka jeg at jeg løp like fort som de andre i nedoverbakkene. Tidligere har jeg slitt veldig nedover, men det er helt tydelig at mye spesifik trening på dette i sommer/høst har gitt resultater! Det at jeg løp bra nedover prøvde jeg å fokusere på gjennom hele natta.

Bildet er ikke all verden, men det viser litt av været vi slet med natt til lørdag. I mørke og regn behøver jeg skikkelig utstyr. Hodelykta mi, Petzl Nao, er en trygg venn i mørket.

Etter snaut ni timer nådde jeg sjekkpunktet i Courmayeur. Jeg rakk å veksle noen ord med Bryan Powell fra irunfar.com, og han sa at jeg så sterk ut. Det var en bra oppmuntring, selv om vi begge var enige om at «The race hasn´t startet yet». Bjørn og pappa hjalp til akkurat som vi hadde planlagt, med sekundering, gel, Tailwind, én bar og heiing på veg ut. Noe mer hokus pokus var det ikke på noen av sjekkpunktene, for den sakens skyld. Mange av konkurrentene mine bruker mye mer tid enn meg i «pit stop». Det skjønner jeg ikke helt hvorfor de gjør. For meg er det bare bortkasta tid å pjatte med alle og enhver, vaske seg i ansiktet eller spise pasta fra en fin tallerken. Dette gjelder selvsagt bare hvis ting går etter planen. Hvis jeg er skadet, er helt utslitt, kald eller noe lignende – ja da må nok også jeg belage meg på lengre pauser. Men det slapp jeg heldigvis under årets utgave av UTMB.

Bjørn var fjellstø hele døgnet jeg var ute. Bildet viser sendinga til ultratrail.tv som sendte direkte fra hele løpet.

Slik fortsatte ferden mot Chamonix. Det skya etter hvert fra og ble stjerneklart, så kom daggry, før det etterhvert ble varmt og fint. Mot slutten fikk vi nyte utsikten mot Mt. Blanc også. Det er klart at å si «nyte» er å ta vel hardt i. Men, naturopplevelsen er en viktig del av slike løp, og runden rundt Mt. Blanc byr på spektakulær utsikt.

Jeg må skrive litt om det mentale, om spillet som foregår i topplokket. For, det slo meg mange ganger at jeg begynte å fantasere om hvordan det ville bli å stå på podiet, hva irunfar.com/talkultra.com skulle skrive, og om de bak meg i feltet kom til å ta meg igjen eller ikke. Når disse tankene kom, klarte jeg for det aller meste å skru om tankebryter´n og heller jobbe med konkrete, små arbeidsoppgaver. Raskere takt (både oppover og nedover), rettere i ryggen oppover, se oppover i lia (ikke ned på skoa), drikke og spise er noe av det jeg prøvde å tenke på.

På lørdag var det veldig gjørmete.

Dead man walking. Dette er den siste bakken før det går ned igjen til Chamonix (passert 160 km, åtte km igjen).

Yes! Sjuendeplassen er sikra.

Det kom noen tårer på målstreken…

Det nest siste fjellet. Klarte faktisk å ta fram et smil for fotografen.

Dette er jeg veldig fornøyd med. Holdt plasseringa hele løpet.

Svart på hvitt – podiet av årets utgave av UTMB.

Etterhvert slutta det å regne og livet som ultraløper ble veldig godt å leve. Foto: irunfar.com

På veg inn til væskestasjonene gjør jeg klar soft-flaskene og fyller dem når jeg kommer inn. Foto: irunfar.com

Stort å stå på pallen med denne forsamlingen på torget i sentrum av Chamonix.

Hola amigos! Sjuende plass totalt og tredjeplass i klasse V1 (over 40 år). Ikke hver dag jeg står på pallen med Iker Karera (til høyre) og Tofol Castaner, begge fra Spania.

Søndag møtte jeg Yaran Duray fra Gran Canaria. Han så supersterk ut veldig lenge, men datt, skada kneet og måtte bryte. Det er synd at jeg ikke snakker bedre spansk, for da kunne jeg trent med Yaran på vår hjemmebane.

«Rockestjerne» på den lokale restauranten – måtte skrive tida og mi og plasseriga på UTMB-plakaten.

Alt utstyret mitt ligger klart når jeg kommer inn på supportstasjonen. Gel, Tailwind, én bar, potetgull, rød-cola, litt tørt tøy, ekstra sko og bagen med alt det rare i hvis jeg behøver den. Jeg drakk cola på de siste to sjekkpunktene (30 km igjen og 19 km igjen). Jeg drikker ikke cola til vanlig, men på lange ultraløp gjør jeg et unntak.

This is the captain speaking. The temperature at Las Palmas airport is 28 degrees. Have a pleasant stay and welcome back to Air Europa. Tenk så heldig jeg er som bor her!