Fra terassen vår på Gran Canaria har vi veldig god utsikt til Teide, det høyeste fjellet i Spania og selvsagt også da det høyeste fjellet på Tenerife. Toppen ruver 3718 meter opp fra havet, og var et fristende mål for den første delen av ferieuka vår. Vi bor jo ved siden av noen av de meste kjente strendene i Europa, så det var ikke så veldig viktig å prøve strendene på Tenerife. Stiene derimot, de var jeg veldig motivert for å prøve!
Toppen av Teide (3718) rett etter soloppgang på toppdagen.
Tenerife ligger en drøy times fergetur fra Agaete på nordvestsiden av Gran Canaria. Agaete er forresten også startstedet for Transgrancanaria. Etter ankomst på Tenerife kjørte vi rett til Vilaflor, den høyest beliggende byen på Tenerife, 1400 meter over havet. En første kveldstest av stiene var lovende! Fine, lettløpte stier i et fantastisk landskap. På Tenerife løp jeg aller mest på stier som er en del av GR-131, et system for lengre stier i hele Spania. GR-131 på Tenerife strekker seg drøyt 85 kilometer fra sørenden til nordenden av øya.
Jentene foran toppen av Teide. Gondol-turen opp tar åtte minutter.
Dagen etter ankomst Tenerife tok vi gondolen opp til fortoppen på Teide (La Rambleta på ca. 3500 m.o.h). Derfra er det egentlig en kort gåtur til toppen (ca. 250 høydemeter), men det krever tillatelse lang tid i forvegen for å prøve seg. Vi delte oss derfor i to, jentene og Ingvild gikk ned til bilen (ca. åtte kilometer og 1300 negative høydemeter), jeg løp ned til bilen og videre nedover til hotellet vårt i Vilaflor. Turen ned tok om lag tre og en halv time (28 kilometer).
Stiene opp mot Teide går gjennom en fantastisk lava-landskap. Alt er veldig godt merka – du trenger absolutt ikke kart.
Fine stier mellom Arona og Vilaflor på GR-131.
Onsdag kjørte Ingvlld meg ned til byen Arona, nesten nede ved strendene i Los Cristianos. Det er her GR 131 starter. Mens jentene dro på shopping og lekeland koste jeg meg med fantastiske stier hele vegen opp til Refugio Altavista på 3260 meter. Ifølge Garmin hadde jeg løpt 3500 høydemeter og 45 kilometer da jeg nådde hytta i 19-tida. Fjellhytta var bra utstyrt med tre sovesaler og kokemuligheter. Å overnatte på denne hytta er en grei måte å få tillatelse til å nå toppen på. Det koster riktignok 24 Euro for overnatting og tillatelse for toppforsøk, men hvis du skal søke uten overnatting, krever det bestilling lang tid i forvegen.
Etter noen timer uten søvn begynte de første spanjolene å røre på seg i firetida. Jeg prøvde å strekke det litt lenger, men det var ganske nytteløst. Folk slo nemlig på lyset i sovesalen og begynte å ordne og ståke og bråke. Jeg pakka derfor sekken, drakk en kaffekopp og spiste én bar før jeg tok fatt på turen opp til toppen. Det blåste skikkelig, men jeg var ganske godt kledd så det gikk helt fint. I lyset fra hodelykta nådde jeg toppen drøyt 40 minutter senere, klokka 05.45. Soloppgangen var ikke før 07.20, så jeg slo ganske fort fra meg tanken om å se sola fra toppen av Teide. Det ble heller en bra løpetur hele vegen ned til hotellet i Vilaflor. Da smakte frokosten fortreffelig. For å slippe «tung» sekk, hadde jeg med meg minimalt med mat opp til fjellhytta. Det ble seks skiver med mandelpålegg og syltetøy. Men, det funker det også!
Fra Tenerife reiste vi med ferge videre til La Gomera. Stiene der er, om mulig, hakket bedre enn på Tenerife. Men, mer om det senere.
Før start på «den store dagen» i Arona. Opp til Refugio Altavista på 3260 tok det drøyt seks timer (3500 akkumulerte høydemeter og 45km).
Selfie utafor Refugio Altavista,
På toppen av Teide, 05.45 den 1. august.
Sola har stått opp, men jeg har glømt å pakke ned hodelykta 🙂
På ferga mellom Tenerife og La Gomera.
Sondre Amdahl 
Tilbaketråkk: La Gomera: løpeparadiset? | Sondre Amdahl·