Highland Fling ble en god opplevelse, nesten fra start til mål. Det er klart at det er artig å vinne, men for meg er det like viktig at kroppen responderer og at jeg følger planen jeg har laget før start.

Treninga etter Transgrancanaria har vært brukbar, men ikke mer heller. Jeg starta nok opp med mye mengde litt for fort etter turen til Gran Canaria. De siste ukene har beina kjentes ganske tunge ut. Ikke hver dag, men særlig på økter som har krevd litt mer fokus og mer intensitet enn den vanlige gampinga. Derfor bestemte jeg meg for å roe ned ganske markant før Highland Fling. Har blogga om treninga før løpet her. Påskeuka i England med familien ga også mye overskudd i tillegg til inspirerende treningsturer i Peak District. Forberedelsene uka før løpet gikk etter planen (bloggpost om det her) og jeg kjente på torsdag og fredag at litt mindre trening opp mot helga ga resultater. Følte meg lett og pigg på fredag!

Jeg reiste til Skottland torsdag kveld sammen med 30 andre løpere fra klubben min, Romerike Ultraløperklubb. Fredag gikk med til de siste forberedelsene og hvile. Lørdag morgen tok vi taxi fra Glasgow til startområdet. Etter startnummerutdeling og levering av dropbaggene varma jeg opp i ca. 20 minutter før startskuddet gikk kl. 06.00. Farta fra start var ganske frisk! Men, bestemte meg for å henge på Neil Macnicol som tok teten. Snakka litt med ham etter ca. fem kilometer og fikk vite at dette var hans tredje Fling. Vi passerte 10 kilometer på drøyt 41 minutter og det er litt i forteste laget på et 85 kilometer løp. Men, det var godt å henge på en kjentmann som var helt sikker på hvor vi skulle.

Etter ca. 16 kilometer meldte magen fra at det var behov for en tur på do. Sånt er noe dritt, bokstavelig talt. Etter dostoppen var Neil ute av syne og ei gruppe med tre løpere tok meg nesten igjen. Jeg jobba ganske mye meg selv for å ta igjen Neil og klarte det rett etter vannstasjonen på 21 kilometer. Vi løp sammen et par kilometer før Abdelhadi Kasia Elmousthali fra Marokko/England tok oss igjen. Han løp så fint! Akkurat som å se gode marathon-løpere fra Afrika. Abdelhadi tok teten etter et par kilometer og jeg tenkte nok at her ble Highland Fling avgjort. Men, heldigvis for meg kom det noen solide stigninger rett før 30 kilometersmerket. Jeg så jeg tok innpå og jobba meg sakte men sikkert opp i teten igjen. Abdelhadi og jeg løp sammen en stund fram til vi tok feil i et kryss etter ca. 33 kilometer. Det ble sju/åtte minutter løping i feil retning før vi kom innpå den riktige stien igjen. Jeg så Neil Macnicol et stykke foran oss og skjønte at vi hadde mista ledelsen. Jeg bestemte meg for at det var nå eller aldri, og skuffa på med krefter for å ta ham igjen. Gapet fram ble mindre og mindre, og da jeg kom opp på siden av ham så jeg at han begynte å bli litt sliten. Jeg fortsatte i mitt tempo og merka at han slapp. Vi hadde vel da løpt omtrent 36 kilometer.

Her har jeg akkurat passert Abdelhadi Kasia Elmousthali fra Marokko/Skottland.

Det er vel bare i Skottland du får whisky i premie?

Rett før passering 21 kilometer.

«Fasit»

Litt trælete å ta med vandrepremien hjem til Trysil, så det får bli med dette bildet.

Ca. 10 kilometer igjen og jeg får litt vann av en snill hjelper midt i det skotske høylandet.