Væskestasjonen i Valleseco etter ca. 45km.

Opp mot Cruz de Tejeda etter ca 77km.

Nesten oppe i Cruz de Tejeda. På neste drikkestasjon la jeg igjen buffen, hodelykta og den langarma HH-trøya.

Stort øyeblikk. I mål som sjettemann.

Før start i Agete. Starten går 24.00.

Jeg kommer nok aldri til å glemme 2014-utgaven av Transgrancanaria. Det var dagen da det meste stemte. Treninga frem mot løpet har gått bra, men det har ikke vært spesielt mye mengde eller spesielle forberedelser av noe slag. Bare vanlig, bra trening. Hele familien pluss mamma reiste ned på mandag før løpet. Vi bodde i Taurito, en times tid unna starten av løpet. Dagene før løpet brukte jeg på litt lett trening og tid sammen med familien. Onsdag før løpet kjørte vi rundt på øya slik at Ingvild kunne sette seg inn i hvor matstasjonene var. Hun kunne hjelpe meg på fire punkter gjennom løpet (34km, 57km, 82km og 108km).

Løpet gikk egentlig akkurat som jeg hadde håpet. Jeg spiste gel (Hammer) hver 30. minutt og drakk Hammer Perpetium, Winforce og Cola. Sånn cirka hver tredje time tok jeg gel med 100mg koffein. Ingen turer på do. Synes det gikk greit å følge med de beste i starten. Etter en stund lå jeg i en gruppe med Ryan Sandes og Dylan Bowman. Mr. Bowman ble borte etter Artenara på 34km, så da løp jeg med Ryan Sandes lenge. Plutselig så skulle han på do, og da bestemte jeg meg for å fortsette i mitt eget tempo. Ikke pushe – bare holde jevnt god fart. Etter omtrent 50km tok jeg igjen en fyr med langt hår og tatoveringer på leggen. Jeg så ikke hvem det var før jeg var oppe på siden av ham – Timothy Olson… Han har vunnet Western States to ganger, og er nok en av de mest kjente ultraløperne i USA. Jeg så at han slet i bakkene og plutselig var han et stykke bak. Mr. Olson lå bak meg helt til ca. 65km, opp mot Cruz de Tejeda. Da kom han sigende sammen med Ryan Sandes og da hadde jeg ikke så mye å stille opp med. Olson, Sandes og Chorier seg etter hvert forbi meg uten at jeg turde henge på..

Etter Garanon (82km) er det ganske mye nedover. Det er ikke min sterkeste side. Jeg synes allikevel at det gikk ganske OK fram til ca. 105km. Da snubla jeg i et skikkelig steinur og slo hofta mi. Etter det ble steget ganske mye dårligere og humøret sank tilsvarende. Jeg forsøke allikevel å holde et OK tempo. Det holdt nesten helt inn, men etter ca 115km ble jeg tatt igjen av han som til slutt ble nummer fem. De siste kilometerene mot mål i Maspalomas var veldig tunge. Men, jeg kom meg inn til sjetteplass. Et stort øyeblikk for meg.